Den litterære modernismen inneholder flere ulike litterære
retninger på starten av 1900-tallet. Disse litterære retningene brøt fullstendig
med de gamle uttrykksformene, og gjorde flere ulike vendepunkter som etter
hvert utviklet nye måter å skrive på. Modernismen markerer et brudd på alt
gammelt, og prøver gjennom eksperimenter og tester å skape nye uttrykk og
formateringer man ikke har sett før i litteraturen.
Bruddet mellom de ulike litterære sjangrene i Modernismen og
de eldre sjangrene var mange. En modernistisk roman vil aller helst fremstille
de personlige, indre tankene og tilstandene, noe som er et brudd med den
tradisjonelle romanen som heller skildret de ytre forholdene. Kronologien ble
som oftest endret, og forfatterne eksperimenterte mye med den subjektive
synsvinkelen. De tok også med nytenkningen og bevisstheten i de nye romanene.
Lyrikken endret seg også med modernismen. Den modernistiske
lyrikeren bryter med alle tidligere bygningsformer og strukturer. Språkbruken
er nyskapende og fri, og bildebruken overraskende.
De to hovedtypene innenfor modernismen kalles Ekspresjonisme og Surrealisme. Innenfor ekspresjonismen blir verdenen fremstilt slik
fortelleren, som oftest er i jeg-form, oppfatter den, mens innen surrealismen
beskriver forfatteren drømmer og verdenen som ikke er synlig i tekstene.
De mest kjente norske forfatterne innen modernismen er Erlig
Christie, Paal Brekke, Haldis Moren Vesaas og Gunnar Larsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar