Else-Veronica Sørensen, programleder og litteraturenthusiast.
EV: Hei og velkommen til Else Veronicas Bokgerilja. Mitt navn er Else-Veronicas Sørensen, og dette er min gerilja.
Her i bokgerlijaen angriper vi tekster på en helt ny og revolusjonerende måte. Hva kan vi si? Vi griper teksten, og ser på dem med et skarpt blikk.
Hver uke tar vi for oss ulike temaer innen litteraturen. Og ukens tema er døden.
Ikke nok med det, vi har også med oss flere gjester ukentlig, som hver og en har med seg et lite bidrag til oss, angående ukens tema.
Caroline Hansen, student og abort-offer.
Det er en bok av Otto Gjerpe som heter “Hvorfor gråter du, Camilla?”. Det er egentlig det norske svaret på en bok av den sveitsiske stiftelsen Ja zum leben. (Ja til livet). Boken er full av historer og erfaringer fra kvinner rundt deres opplevelser om abort, men også leger, psykologer og rådgivere har skrevet ned sine tanker og observasjoner. Mange av de som har skrevet sine historier i boka vil være anonyme, og det er en anonym forfatter som har skrevet det diktet som gjorde sterkest inntrykk på meg.
“Skygger”
Skyggene blir lange,
de faller over landet.
Min sjel er redd,
hvem rekker meg hånden?
Som en skygge ligger din død
over hele mitt vesen,
du barn som aldri ble født.
Og ingen vet hvordan jeg føler det.
Hva leser vi?
Nå må man jo huske at dette kun er en person uten noe som helst utdanning i litteratur som har opplevd noe og vondt og latt kreativiteten sin jobbe med det. Det er kanskje derfor diktet er så sterkt. Det er ikke enderim, men nødrim, og de to versene har ikke samme oppbygging. Nettopp denne amatørheten og originaliteten forsterker bare selve leseropplevelsen.
Hva skal teksten fortelle?
Teksten og boken forøvrig handler om å takle abort, hva det er, og hvilke følelser og lidelser som faktisk kommer av det. For abort er faktisk å drepe ett barn. Dette diktet satte ord på de tankene jeg hadde, noe jeg ikke klarte på egenhånd.
Er teksten god å lese?
For meg var ikke teksten god å lese i den forstand at jeg nøt den. Men jeg merket etter å ha lest at valget mitt føltes mer riktig, og jeg kunne lettere leve med det. Og det tror jeg mange andre også kan. Opplyser meg om hva jeg står ovenfor nå.
Lisbeth Sandrea Leander
Hva er det vi egentlig leser her?
En novelle skrevet av Stig Hagerman i 1948. Den ble skrevet på bestilling til en trafikksikkerhetskampanje. Og handler da opplagt om en grusom trafikkulykke som får fatale konsekvenser for alle som er involvert.
Historien er som følger: Et kjærestepar er på vei til stranden. De er lykkelige, fullstendig uvitende om hva som kommer til å skje. På den andre siden har vi en familie med mor far og barn. Kjæresteparet kommer kjørende og i sin uaktsomhet ser ikke føreren av bilen den lille gutten som går rett ut i veien, og en tragisk ulykke finner sted.
Hva skal denne teksten fortelle oss?
Si noe om hvor ubarmhjertig livet kan være, hvordan små tilfeldigheter kan påvirke liv på en så ufattelig stor måte. Og siden det er en kampanje for trafikksikkerhet skal den også skremme oss litt og få oss til å huske at det å kjøre bil er farlig, og kanskje ta det litt roligere på veien.
Hvilke følelser vekker det i oss?
Dette er en ekstremt trist novelle, og som utenforstående leser føler man virkelig på smerten til han som dreper barnet. Følelsen av å ufrivillig drepe et barn, å ta et barn ifra foreldrene sine det må være noe av det verste et menneske kan oppleve, og skyldfølelsen, maktesløsheten og kanskje også sinnet man sitter igjen med som morderen slipper man aldri unna. Sinne over at skjebnen kan være så ond, og man stiller seg spørsmålet, når en så ond hendelse kan skje med så lykkelige og gode mennesker, kan man da virkelig tro på at det finnes en god og allmektig Gud som våker over oss.
Dagerman setter ord på en hendelse som vi alle frykter. For vi vet at om vi opplever noe sånn vil livet vårt være over for alltid. Den beskriver hendelsene på en konkret, ja nesten kynisk måte, men likevel kan man merke en sårbarhet liggende under teksten.
Hva gjør denne teksten god å lese?
Sterke kontraster for å få frem budskapet. Han beskriver en perfekt vårdag hvor solen skinner og mennesker er lykkelige. Denne kontrasten kommer frem i en setning helt innledningsvis i novellen: det er den lykkelige morgenen til en vond dag, for i dag skal et barn på det tredje småstedet drepes av en lykkelig mann. Disse kontrastene er gjennomgående i hele novellen, og beskriver hvor fort noe godt kan snus til noe forferdelig. Hvor fort lykke kan snus til sorg
Symbolikk: mye fargesymbolikk er brukt. Dagerman nevner visse farger flere ganger, og det er tydelig at disse er viktige for handlingen. Bla så er bilden han som skal drepe et barn kjører er blå. Blått er symbol på ro, stillhet, fred, harmoni og så videre. Dette viser til hvordan personene føler seg denne solskinnsdagen før katastrofen inntreffer. Barnet skal over veien å hente sukker. Sukker er hvitt og hvitt er symbol på uskyld, renhet, fred. I tillegg nevnes tidlig i historien at mannen som skal drepe et barn står ved en rød bensinpumpe. Dette er et frampek, for den røde fargen symboliserer fare, blod og vold.
Bibliografi
Dagerman, S. (1999). Nattens leker. Oslo: Cappelens Forlag.
Elena Josefina Voltaire
EV: Ja hei og velkommen skal du være Elena. Så flott at du ville komme hit til oss i dag. Hva er det du har med deg til oss?
EJV: Et dikt kalt “Da” av Halldis Moren Vesaas.
EV: Ja, da er det vel bare å gripe fatt i teksten! Scenen er din, versågod!
EJV: “Da” av Halldis Moren Vesaas
Jeg eg skal vera ferdig og budd
den kvelden da du køyrer fram
du mørke vogn som skal hente alt mitt
all uro, saknad, skam.
Bunden er eg i kjøt og blod
til at eg aldri blir fri
før eg har høyrt dine tunge hjul
fram til min dørstokk gli
Da skal alt som stod seg mot eld
mot syre, mot møll og rust
løftast umerkeleg opp med meg
påkarmen som lett, grå dust
og førast med meg så langt av stad
bort ifrå tid og rom
at sjølv mitt navn blir en avlagt ham
som ligg att i vegkanten
EV: Ja, hva er det du egentlig har lest for oss nå?
EJV: Halldis levde et langt liv, og mot slutten skrev hun flere dikt om døden. Dette er ett av dem, og for meg er dette et kjært dikt. Den mørke vognen skal her fremstå som døden, men er slettes ikke noe negativt. Diktet fremstiller døden som en fredelig tilstand, og ikke noe man skal grue seg til. På tidspunktet Vesaas skrev diktet var hun gammel, og på mange måter virker det som om hun var forberedt på døden. Det kommer frem i diktet at man endelig får fred når man dør.
EV: Hm, interessant. Sånn utfifra din vurdering, er dette diktet godt å lese?
EJV: Ja. man hører mye om døden, men ofte blir det fremstilt som noe vi helst vil utsette så mye som mulig. Men det er jo ikke til å unngå at man til slutt vil dø. Kanskje er det bedre å være forberedt på den før den kommer? Det at man til slutt aksepterer døden er veldig viktig, mener jeg. Dessuten er det ikke ofte man leser om døden i et muntert lys.
EV: Ja, for det vekker noen speisielle følelser hos leseren kanskje?
EJV: Ja. Det er en grunn til at dette er et av mine yndlingsdikt om døden. Dette er en instilling på både livet og døden jeg aller helst vil ha når jeg selv blir enten syk eller gammel. Og frem til da er det bare å leve fullt ut!
Eilert Larsen
"Fe Døyr,
Frendar Døyr,
Ein sjøvl døyr og,
Men rosande ord
Vil aldri døy
Om den som gjer godt.
Fe Døyr,
Frendar Døyr,
Ein sjøvl døyr og,
Eg veit eitt
Som aldri døyr,
Domen om kvar ein daud."
Hva er det vi egentlig leser her?
Dette er et svært kjent dikt fra Håvamål som handler om døden og ettermælet som et slags evig liv! Dette er særs spesielt hos vikingene, men vi kan også se det i dagens samfunn. Folk vil helst bli husket som en ting men kan bli husket som noe annet. En persons ettermæle vil aldri dø. Noen blir kjente for sine ugjerninger, slik som Djengis Khan, Hitler og Stalin mens andre huskes for sine gode gjerninger, for eksempel Moder Theresa og Oscar Romero. Andre blir husket for helt andre ting som Neil Armstrong, eller Jimi Hendrix. Men det fleste blir ikke husket på verdensbasis, men kan fortsatt ha mye og si for venner, kjente og familie. Andre blir husket for at de er små-gale og får oss til å le: slik som Tore Sagen:
Else-Veronica Sørensen, programleder og litteraturethusiast.
Tears in Heaven er en ballade, skrevet på engelsk av den verdenskjente artisten Eric Clapton i 1992.
Sangen handler om den smerten han kjente på da han mistet sin fire år gamle sønn ut av vinduet i 54. etasje i morens leilighet i New York. Han vant to grammyer for sangen.
Dette er en velig smertefull tekst. Følelsene vekkes i den som hører etter, og tårene kan vel sies å presse litt på hos enhver.
Gjennom sangen spør han sønnen sin om han ville kjent ham igjen om de møttes i himmelen. Clapton har skrevet det i jeg-person, som gjør virkningen enda sterkere.
Vårt tema i dag, døden, passer godt innunder denne teksten. Vinkilingen er ikke bare mot det mørke og triste i denne virkeligheten, men også om at det ikke er flere tårer i himmelen, og at sønnen har fått fred. Så han sier da til seg selv, at han ikke kan dra dit enda, for han hører ikke til der, og at han i stedet må holde seg sterk og holde på troen om at gutten har det godt.
Mer har jeg ikke tenkt å si dere, men avslutningsvis vil jeg nå spille den for dere, så får dere høre godt etter, og kjenne etter på hva den sier dere.
Logg
Gruppen jeg kom på var en veldig bra gruppe. Da vi fikk oppgaven begynte vi med en gang med ideer, og vi fant flere alternative bøker vi kunne bruke. Det tok litt tid før vi kom igang med selve tekstene våre, men vi hadde ideen om et bokprogram helt fra start. Allikevel tok det litt tid før vi visste helt hvordan vi ville gjøre det. Samarbeidet har under hele prosessen vært veldig bra. Alles ideer kom med i sluttresultatet, og uten et godt samarbeid kunne vi ikke fått en så gjennomført presentasjon. Vi fikk aller først hjelp av bibliotekar når det gjelder bøker og tekster vi kunne fremføre, og gikk gjennom disse. Så kunne hver og enkelt velge en tekst til seg selv, og knytte den opp mot temaet. Vi lagde også rollefigurer som passet litt til tekstene vi hadde valgt. Filmsnutten lagde vi etter skolen, med alle til stede. Og da vi var ferdige med den satt vi en stund og redigerte. Selve fremføringen og powerpointen satt vi sammen og jobbet med. Jeg er veldig fornøyd med jobben vi har gjort, og hvordan vi har gjort det. Gruppen har hatt et utrolig bra samarbeid, og jeg syntes resultatet ble veldig bra. Selve oppgaven var veldig spennende, og en litt annerledes ting å gjøre i forhold til det vi vanligvis har jobbet med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar